Pauseknapp

Se den lille deilige hudfolden under haka. Måtte han bare være søt og liten og god litt lenger.
Jeg skulle ønske jeg kunne sette tiden på pause innimellom. Bare si at NÅ, akkurat nå er vi inne i en fin periode. En tid hvor jeg vil suge til meg flere av inntrykkene.
Jeg klarer ikke å henge med. De vokser så fort, plutselig har de masse reflekterte tanker og store spørsmål som man nesten ikke vet hvordan man skal håndtere.
De fyker rundt meg som en virvelvind, og mens jeg prøver å rekke toget, levere bilen på verksted, følge opp mailer, brette klær og sette på plaster, så vokser de. Helt ut av kontroll.

This too shall pass, er det noe som heter.
Men jeg vil ikke at akkurat dette skal være et forbigående kapittel. Ikke dette!
Våkenetter, nye tenner og barnesykdommer, ja. Men ikke små, myke barnehender som smyger seg inn i min hånd på vei opp trappa til legging. Eller et umotivert kyss på kinnet bare fordi "jeg er så glad i deg, mamma." En varm, klumpete barnekropp som ikke kan la det være en millimeter med luft mellom oss i senga, fordi det var skummelt i sin egen seng, eller man er tett i nesa og trenger trøst.

Akkurat dette kan gjerne vare litt lenger.
Kan jeg få en pauseknapp?

Sender kjærlighet din vei.