Jeg er definitivt ikke på ferie lenger. Og det er ikke lange, late dager i varmen lenger. Det er ikke shorts og t-skjorte, is i varmen, blunder på terrassen og vin mens kvelden sakte blir kjøligere.
Midnattssolens blødende farger er byttet ut med en skog som sakte, men sikkert skifter drakt og gjør seg klar for en ny årstid. I morgen er høsten her for alvor og jeg er klar for å legge denne fine sommeren bak meg.
Hver gang det går lang tid siden sist jeg la ut et innlegg, føler jeg fallhøyden blir så stor. Prestasjonsangsten kommer snikende, og jeg blir redd jeg har glemt hvordan jeg gjør dette. Jeg føler jeg må ha noe å "melde." Noe viktig å fortelle, eller noe viktig å vise. Jeg glemmer visst helt at denne bloggen er min. At det er jeg som bestemmer hva jeg vil legge ut, og hva jeg vil skrive. At dette er mitt fristed, hvor jeg kan formidle akkurat det jeg selv føler for.
Så mens dagene, ukene og månedene går altfor fort, er kameraet stort sett med meg på stort og smått. Forhåpentligvis kan flere av alle bildene jeg tar finne veien ut hit.
...