Co-working og shopping I Antwerpen

I Antwerpen var vi ikke bare innom fantastiske Hotel August og den vakre restauranten The Jane, men vi var innom flere Kontorhotell, og vi rakk til og med å presse inn litt shopping på slutten av turen. 

Jeg jobber med Spaces i Norge, så jeg syns det var spesielt interessant å få sett noen andre kontorhotell enn de jeg selv jobber med hjemme i Norge. Et kontorhotell, eller co-working space, som det også heter, er en type kontorfellesskap hvor man leier en plass, ett kontor eller flere, og deler på andre kontorfasiliteter. Man blir en del av et miljø og får gjerne tilgang til flere og bedre fasiliteter enn man kanskje gjør på et tradisjonelt kontor. Som for eksempel topp møterom, event space, treningssenter, restaurant, blant annet.  

På slump ramlet vi innom Stokers, et co-working space i Antwerpen. Veldig kule lokaler med rå detaljer som teglsteinsvegger, stålgulv og røffe himlinger og detaljer. Veldig fint!

Vi var også innom Fosbury & Sons, et helt spesielt co-working space med en røff og eklektisk stil. Her fikk vi ikke ta bilder inne i arbeidslokalene, men jeg tok noen i fellesarealene. Fantastisk fine detaljer og veldig gjennomført og annerledes.

Antwerpen kan virkelig by på noen fine butikker. Her skulle jeg gjerne hatt enda litt bedre tid!
For eksempel var denne rosa sukkertøydrømmen helt nydelig. Café i front og skjønnhet og beauty innerst.

Antwerpen hadde også de helt minimalistiske butikkene og galleriene, og de mer frodige med et varmere uttrykk og.

Antwerpen er absolutt en by jeg anbefaler om du er interessert i design.

---

The Jane & August i Antwerpen

Å dra nesten en hel arbeidsuke på studietur er alltid litt vondt akkurat når man skal gå på bussen og dra. Det er alltid så mye man skulle ha gjort før man setter seg på det flyet. Men så er man på vei, og kan glede seg over å se nye byer, spise på nye restauranter og ta inn ny inspirasjon.
Og det var akkurat det jeg gjorde sammen med tretti kollegaer forrige uke, da vi besøkte Den Haag og Antwerpen!

Kameraet var med, og først vil jeg gjerne vise noen bilder fra den vakreste restauranten jeg noen gang har besøkt;, The Jane. Den var stengt da vi var der, men vi klarte å snike oss inn for en titt og noen bilder.

Jeg elsker ALT ved denne restauranten! Møtet mellom det gamle bygget og det nye kjøkkenet rammet inn av glass, fargeholdningen, de myke møblene, den enorme lysarmaturen og det FANTASTISKE taket!

Vi hadde håpet å spise her, men med bordreservasjoner minimum tre måneder i forveien, og selskap på max åtte personer, så gikk ikke det så bra. Men jeg er egentlig glad jeg fikk sett denne restauranten i dagslys.

Rett rundt hjørnet i dette kule området av Antwerpen, ligger det et helt fantastisk hotell; August.
Her er hvert eneste lille hjørne og krok et vakkert stilleben. Nydelige, rolige farger og dramatiske kontraster mellom det krispe hvite og det sorte.

Gamle detaljer var vakkert tatt vare på, og de små detaljene gjorde alt sobert og delikat.
Hit skal jeg tilbake!

Om å forlate Instagram

Så. Jeg har bestemt meg for å forlate Instagram.

Kanskje det er derfor du har havnet her, og leser dette innlegget nå.
Dette har jeg tenkt på en stund, og jeg skal forsøke å forklare hva jeg tenker.

Jeg vil være mer tilstede, og jeg vil være mer tilgjengelig. Jeg vil ha mer frihet, mer tid og mer tilstedeværelse. Instagram, og forsåvidt alle andre sosiale medier, jobber hardt for å prøve å hindre at jeg får det jeg ønsker meg mer av. Algoritmene vil at jeg trekkes mot telefonen i tide og utide, at jeg scroller formålsløst, at jeg lokkes av fin design og tilrettelagte kontoer og reklame. Instagram blir vanskeligere og vanskeligere å forlate, nettopp fordi min scrolling bidrar til at det jeg ser blir spisset og tilpasset mine (såkalte) behov og ønsker.

Men jeg ønsker ikke å se enda et fint hjem, et vakkert naturbilde, noen unger jeg ikke kjenner eller influensere med feiekost-øyne som prøver å selge meg vippeserum. Jeg er så lei av det. Jeg vil ha tid og tilgjengelighet i hjernen til å høre på den lange historien om et ekorn som hoppet fra tre til tre, som lette etter en nøtt, som nesten falt ned, og som til slutt pilte inn i skogen, fortalt med store øyne og innlevelse av en liten gutt etter endt skoledag. Jeg vil ha tid til å kjede meg. Eller at jeg lengter etter å lese boka mi når jeg plutselig har en halvtime på sofaen. Jeg vil kunne se på en film uten at hånda automatisk tar opp mobilen og begynner å scrolle så fort det er tissepause eller hente-godis-pause. Hvor mange har ikke gjort som meg? Omtrent kommet til bevissthet med mobilen i hånda, som om jeg ikke lenger har en fri vilje?

Den andre viktige grunnen, er at jeg er redd jeg ikke har min egen, genuine kreativitet intakt lenger. Jeg ser så mye. Så mye fint, kult og trendy, at jeg er redd jeg ikke klarer å komme opp med en eneste autentisk idé om jeg prøvde. Og er det noe jeg er avhengig av i mitt yrke, er det å være kreativ. Jeg er så lei av å resirkulere en eller annen idé jeg har sett. Jeg forstår samtidig at jeg ikke er så genial. Jeg forventer ikke å finne opp hjulet på nytt akkurat, men det hadde vært fint å ikke falle for fristelsen og gå i "trendy-fella," bare fordi Instagram har fortalt meg i lang tid hva jeg burde syns er fint og bra. Jeg vil fortsette å la meg inspirere. Men jeg vil oppsøke det på mine premisser. Og jeg vil finne tilbake til de dager da jeg kunne finne enorm inspirasjon i en sommerfugl med vakre farger, en refleksjon i en vannpytt eller å sitte på i en bil og kikke på ting som føk forbi.

Så. Hvorfor sletter jeg ikke alle sosiale medier, kan du kanskje lure på? Og hvorfor ikke bare slette denne bloggen? Fordi Instagram er min akilleshæl. Instagram har det brukergrensesnittet som treffer meg. Det har noe hverken Facebook, Twitter eller Youtube har. Uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Det er kanskje derfor det er så avhengighetsskapende. Og denne bloggen? Den fortsetter som før. Her kan jeg legge ut så mange bilder jeg vil, uten at noen forteller meg at jeg ikke kan croppe dem akkurat i det formatet jeg vil. Her kan jeg skrive lange (kjedelige) tekster. Og jeg trenger ikke å tenke på likes. Eller hvem som ser det. For i motsetning til Instagram, får jeg ingen indikasjon på hvem som har sett dette. Og det er deilig. Og befriende.

Så bloggen består. Og jeg kommer til å fortsette og dele. Bare på en litt annen måte.
Så du er hjertelig velkommen til å følge meg videre på min vei her. Og hvis du skulle ønske du kunne legge igjen en like en gang, er det ikke verre enn å legge igjen en kommentar.

---------

Endelig fredag

Endelig er det fredag, og jeg har overlevd første jobbeuke!
Det er ikke bare bare å komme inn i gjenge igjen. Gutta har hatt fri også denne uken, så det har ikke vært fullt så hektisk som det kommer til å bli neste uke.
Men før hverdagen er ordentlig igang er det helg!

Tenk at det lille nurket vårt straks er ett år!
Rampete, kosete, snill, utålmodig og leken er hun. En perfekt liten lekekompis for gutta, og en fin turvenn.

Hun har vært hos oss i åtte måneder nå, og har vokst fra et bittelite nurk til en pen og sterk frøken. Hun heter Zimba og er en Staffordshire bullterrier. En av de aller fineste rasene å ha som en familiehund.

Nå er det litt fredagskos med en film kanskje, før det er senga. For selv om det er helg, betyr det ikke at den er tom for planer ;)

Sommerhus - entré

Det eneste rommet vi ikke gjorde noe med i sommerhuset (bortsett fra badet, det tar vi neste år), var gangen. Den har så fine blå toner som bare må beholdes. Veggfargene er visstnok et resultat av at forrige eier fikk overskuddsmaling som ingen ville ha til en billig penge. Noe jeg syns er blitt riktig så vellykket.

Det står en gammel kommode her, og en liten krakk som man ser har vært med på litt av hvert opp igjennom årene. På veggen henger et vevd teppe, som jeg er ganske sikker på at en av de tidligere beboerne har laget. Alt dette beholdt vi, og jeg syns dette rommet er en viktig del av identiteten til det lille huset vårt.