Om å forlate Instagram

Så. Jeg har bestemt meg for å forlate Instagram.

Kanskje det er derfor du har havnet her, og leser dette innlegget nå.
Dette har jeg tenkt på en stund, og jeg skal forsøke å forklare hva jeg tenker.

Jeg vil være mer tilstede, og jeg vil være mer tilgjengelig. Jeg vil ha mer frihet, mer tid og mer tilstedeværelse. Instagram, og forsåvidt alle andre sosiale medier, jobber hardt for å prøve å hindre at jeg får det jeg ønsker meg mer av. Algoritmene vil at jeg trekkes mot telefonen i tide og utide, at jeg scroller formålsløst, at jeg lokkes av fin design og tilrettelagte kontoer og reklame. Instagram blir vanskeligere og vanskeligere å forlate, nettopp fordi min scrolling bidrar til at det jeg ser blir spisset og tilpasset mine (såkalte) behov og ønsker.

Men jeg ønsker ikke å se enda et fint hjem, et vakkert naturbilde, noen unger jeg ikke kjenner eller influensere med feiekost-øyne som prøver å selge meg vippeserum. Jeg er så lei av det. Jeg vil ha tid og tilgjengelighet i hjernen til å høre på den lange historien om et ekorn som hoppet fra tre til tre, som lette etter en nøtt, som nesten falt ned, og som til slutt pilte inn i skogen, fortalt med store øyne og innlevelse av en liten gutt etter endt skoledag. Jeg vil ha tid til å kjede meg. Eller at jeg lengter etter å lese boka mi når jeg plutselig har en halvtime på sofaen. Jeg vil kunne se på en film uten at hånda automatisk tar opp mobilen og begynner å scrolle så fort det er tissepause eller hente-godis-pause. Hvor mange har ikke gjort som meg? Omtrent kommet til bevissthet med mobilen i hånda, som om jeg ikke lenger har en fri vilje?

Den andre viktige grunnen, er at jeg er redd jeg ikke har min egen, genuine kreativitet intakt lenger. Jeg ser så mye. Så mye fint, kult og trendy, at jeg er redd jeg ikke klarer å komme opp med en eneste autentisk idé om jeg prøvde. Og er det noe jeg er avhengig av i mitt yrke, er det å være kreativ. Jeg er så lei av å resirkulere en eller annen idé jeg har sett. Jeg forstår samtidig at jeg ikke er så genial. Jeg forventer ikke å finne opp hjulet på nytt akkurat, men det hadde vært fint å ikke falle for fristelsen og gå i "trendy-fella," bare fordi Instagram har fortalt meg i lang tid hva jeg burde syns er fint og bra. Jeg vil fortsette å la meg inspirere. Men jeg vil oppsøke det på mine premisser. Og jeg vil finne tilbake til de dager da jeg kunne finne enorm inspirasjon i en sommerfugl med vakre farger, en refleksjon i en vannpytt eller å sitte på i en bil og kikke på ting som føk forbi.

Så. Hvorfor sletter jeg ikke alle sosiale medier, kan du kanskje lure på? Og hvorfor ikke bare slette denne bloggen? Fordi Instagram er min akilleshæl. Instagram har det brukergrensesnittet som treffer meg. Det har noe hverken Facebook, Twitter eller Youtube har. Uten at jeg klarer å sette fingeren på det. Det er kanskje derfor det er så avhengighetsskapende. Og denne bloggen? Den fortsetter som før. Her kan jeg legge ut så mange bilder jeg vil, uten at noen forteller meg at jeg ikke kan croppe dem akkurat i det formatet jeg vil. Her kan jeg skrive lange (kjedelige) tekster. Og jeg trenger ikke å tenke på likes. Eller hvem som ser det. For i motsetning til Instagram, får jeg ingen indikasjon på hvem som har sett dette. Og det er deilig. Og befriende.

Så bloggen består. Og jeg kommer til å fortsette og dele. Bare på en litt annen måte.
Så du er hjertelig velkommen til å følge meg videre på min vei her. Og hvis du skulle ønske du kunne legge igjen en like en gang, er det ikke verre enn å legge igjen en kommentar.

---------