En litt annerledes helg

I helgen var planen å være masse ute, gå tur med Lucky, hunden vi låner innimellom, jeg hadde to fotojobber jeg skulle gjennomføre, og jeg skulle prøvekjøre en motorsykkel jeg hadde planer om å kjøpe.

Jeg har kjørt motorsykkel i 20(!) år, men da jeg ble gravid for syv, åtte år siden, valgte jeg det av naturlige grunner litt bort. Lysten til å kjøre har alltid vært der, og nå begynner gutta mine å bli så store at det er realistisk å faktisk få kjørt litt igjen.

Jeg lånte meg en sykkel lørdag formiddag, men kom ikke lenger enn en mil omtrent før jeg hadde et ublidt møte med asfalten. Det var våt asfalt etter mye regn, og i en sving ut på motorveien skled jeg ut. Jeg hadde så lav fart at vi mistenker at det i tillegg var olje i veibanen, da dette skjedde rett utenfor bensinstasjonen.

Uansett grunnen, jeg ble kastet rett i asfalten etter litt skliing, panikk og forsøk på oppretting. Jeg havnet ut på motorveien, og da jeg var bevisst hele tiden, var min første tanke at jeg kom til å bli påkjørt på motorveien. Jeg rullet til jeg traff autovernet og der ble jeg liggende mens jeg forsøkte å kjenne etter hvor ille dette gikk. Ambulanse og politi kom på stedet, og jeg ble tatt med til akutten. Resultatet ble et avrevet leddbånd i ankelen, kutt i en finger, forslåtte fingre, håndledd, arm og skulder.

Så da er det ikke så mye annet å gjøre enn å hinke rundt her hjemme på krykker. Fryktelig kjedelig og frustrerende. I tillegg syns jeg det er trist at noe jeg har gledet meg til i over syv år endte så negativt. Jeg har spinket og spart for å kunne kjøpe meg min egen motorsykkel, og nå er jeg usikker på om jeg i det hele tatt tør å sette meg på en igjen. Flere sier at jeg bare må komme meg igang igjen så fort som mulig, andre mener at dette kanskje var universets måte å prøve å fortelle meg noe på.

Jeg selv er veldig usikker på hva jeg tør. Og om jeg syns det er verdt det.
Jeg anslår hastigheten min til mellom førti og femti kilometer i timen, og jeg brukte fullt utstyr.
Tenk hvordan det kan gå om man kjører i hundre! Noe man ofte gjør...

Dette gikk etter forholdene veldig bra, og jeg er så takknemlig for at ingenting ble brukket, eller at jeg ikke kommer til å ha noen varige mén etter dette.

Så det var vår litt annerledes helg. Jeg måtte også dessverre avlyse to konfirmasjonsfotograferinger, og det er virkelig ikke noe gøy. Men med krykker, fingre og håndledd som ikke fungerer, så tror jeg det var forståelig.

Jeg tok noen bilder av de fine blomstene jeg fikk fra våre venner, og det var ikke så enkelt.
Krykker overalt, hinkende på ett ben, og vondt i håndleddet når jeg skulle trykke på utløseren.
Hva man ikke gjør for å ha et fint bilde eller to... Takk for fine blomster :)

(Hvis du vil se et hyggelig bilde tatt ti minutter før jeg traff asfalten, kan du gå på instagram @kristinestoreide)