Det er ingen hemmelighet at jeg elsker ting som er litt brukt. Ting som har sjel og en historie.
Jeg elsker personlige hjem. Hjem som man kan se at folk har bodd i. Det verste jeg vet er når folk flytter inn i nytt hus, drar dagen etter overtakelse på et eller annet møbelhus og kjøper alt de trenger. Samtidig. Sånt blir det ikke hjem av. Hjem skal ha et par skap med slarkete dører, skuffer som ikke går helt inn og sofaputer som både har skjønnhetsflekker og spor etter en katt.
Da vi bodde i vårt forrige hjem, gikk det nesten et helt år før vi hadde kjøkkenbord. Middagen ble spist foran tven, men da vi endelig fant et bord vi ville ha, var på det på loppemarked. Et godt brukt et. Vi pusset, slipte og vasket, og dette bordet bruker vi fremdeles som kjøkkenbord.
Etter syv år, hadde bordet fått litt mer enn bare skjønnhetsflekker, og det trengte en liten overhaling.
Så i sommerferien pusset jeg det ned, og oljet det på nytt.
Og bordet ble godt som nytt det. Bortsett fra koselige spor etter mine små gutter som har lært seg å spise, en mørk ring fra der far i huset satte gryta rett på bordet, og blå flekker fra en malingsseanse.
Brukt. Akkurat sånn jeg liker det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du bruker av din tid og legger igjen noen ord!